Forskningstrender i norske doktorgradsavhandlinger innen barnehagefeltet: en litteraturgjennomgang fra 2012 til 2022

Metodisk tilnærming i foreliggende oversikter om barnehageforskning

Det har ikke har vært gjennomført en systematisk litteraturoversikt av norske doktoravhandlinger. Det har imidlertid vært undersøkt doktoravhandlinger innen feltet barnepedagogikk i Sverige i tidsrommet 1980–1999 (Klerfelt, 2002) og småbarn (1–3 år) i Finland i perioden 1994–2009 (Hännikäinen, 2010). Det har dessuten vært gjennomført flere undersøkelser av barnehageforskning generelt i Norge (Alvestad et al., 2009; Bjørnestad & Samuelsson, 2012; Borg et al., 2008; Gulbrandsen et al., 2002; Kunnskapsdepartementet, 2018) og Norden (Evertsen et al., 2015; Furenes et al., 2021; Sommersel et al., 2013). En relativt fersk rapport om barnehageforskning i de skandinaviske landene (Furenes et al., 2021) viser tydelig økning i forskningsartikler med barnehagefokus. I 2019 ble det publisert over to hundre studier, noe som er en firedobling siden 2006. Selv om forskningsmengden har tiltatt, er det fremdeles behov for mer kunnskap. Furenes et al. (2021) diskuterte årsaker til denne økningen, deriblant flere muligheter til å søke forskningsmidler og etablering av forskerskoler. Dette har også betydning for antall doktoravhandlinger. Gjennom tilslag på forskningsmidler kan flere ha fått mulighet til å få en stipendiatstilling. Opptak på forskerskoler som for eksempel Nasjonal forskerskole for lærerutdanning (NAFOL) (2010–2022) og den nylig opprettede forskerskolen NORBARN (2023) for doktorander innen barnehagefeltet kan bidra til at doktorander får hjelp til å fullføre en doktorgrad.

Valg av metodisk tilnærming har vært undersøkt i tidligere forskningsoversikter (Borg et al., 2008; Evertsen et al., 2015; Furenes et al., 2021; Sommersel et al., 2013). Med unntak av Sommersel et al. (2013) rapporter de andre oversiktene en klar overvekt av kvalitative metoder. Furenes et al. (2021) avdekket at observasjon var den mest brukte metoden. Det var valgt som metode i halvparten (48 prosent) av de undersøkte barnehagestudiene i 2019, mens intervju ble brukt i en tredjedel (30 prosent) og tester i fem prosent. Formålet med studiene var oftest å skulle beskrive et fenomen, eller å undersøke sammenhengen mellom noe. I vurdering av forskningskvalitet i studiene viste analysene en styrket kvalitet (Furunes et al., 2021), men at en større andel av de kvalitative studiene hadde lavere kvalitet enn de kvantitative studiene. Imidlertid var forfatterne usikre på om den tilsynelatende forskjellen faktisk var reell, eller om det hadde med skjevhet i vurderingssystemet av kvalitet å gjøre. Ekspertrapporten om barnehagelærerrollen avdekket også at de fleste studiene i tidsperioden fra 2007 til 2017 var små, kvalitative studier med få informanter. Sommesel et al. (2013) fant derimot en ganske jevn fordeling mellom kvalitative og kvantitative metoder i sin litteraturgjennomgang om hva kvalitet i barnehagen er. Mens flesteparten av de andre oversiktene som har hatt som mål å oppsummere all forskning på barnehagefeltet, ble kun studier som omhandlet kvalitetsbegrepet inkludert i Sommersel et al. (2013). Blant de inkluderte 39 studiene var det 24 studier som undersøkte kvalitet målt som barnehagens innvirkning på barns utvikling.

Egen utdanningsbakgrunn kan ha metodisk betydning for eksempel for doktorandens førforståelse og valg av forskningsspørsmål (Klerfelt, 2002; Repstad, 2007). Klerfelt (2002) fant at i sin oversikt at doktorandene hadde ulike bakgrunner, fra psykologer, barnehagelærere, fritidspedagoger, jurister og medisinere, for å nevne noen. Doktorandene som selv hadde arbeidserfaring fra barnehage eller fritidspedagogikk beskrev gjerne selv i avhandlingen om sine erfaringer som praktikere og mente selv at erfaringer fra praksis hadde avgjørende betydning for deres forskning (Klerfelt, 2002). Vi vil likevel anta at det kan være noen utfordringer knyttet til å forske i et felt der man selv har profesjonell kunnskap om det som foregår, ettersom en kan bli «blind» for fenomen i barnehagekulturen og dermed ikke se alt som foregår. Ifølge Repstad (2007, s. 38–40) kan man også være tilbøyelig til å velge side; man er mer lojal og kan således miste den akademiske distansen. Samtidig gir det å kjenne kulturen og fagfeltet også fordeler. Når man forsker på sin egen yrkesgruppe, kjenner man de lokale kodene og vil trolig få ærligere svar av informantene. Ekspertrapporten peker på noe av det samme: at praksisrettet forskning er viktig, og anbefaler at forskning utvikles i dialog med både praksisfeltet med barnehagelærerutdannere og andre forskningsmiljøer som har et distansert blikk (Kunnskapsdepartementet, 2018). Klerfelt (2002) beskriver en pågående diskurs om hvem som var praktikere og hvem var teoretikere blant doktorandene. Hun fant at doktorandene med tidligere yrkeserfaring fra feltet beskrev dette i positive vendinger som at man lettere får tilgang til indre livet, eller har en bedre forståelse for det man ser, mens teoretikerne ikke skrev noe spesifikt om sine erfaringer. Klerfelt (2002) argumenterer for at det i stor grad handler om være klar over sine egne motiv for forskning og reflekter over fordeler og bakdeler med egen bakgrunn som doktorand.

Tematisk innhold i tidligere oversikter over barnehageforskning i Norden

Klerfelt (2002) identifiserte 67 avhandlinger og oppsummerte temaene fra de svenske doktoravhandlingene i ni områder: barneomsorg og samfunnet, syn på barnet, barnets virksomhet, barn med spesielle behov, miljø for barneomsorg, profesjon, utdannelse, kjønn og historiske tilbakeblikk. Avhandlingene dreide seg altså om barnet, herunder syn på barnet, barnets virksomhet og barn med spesielle behov, men også om barneomsorgens rolle i samfunnet, herunder offentlig og privat sosialisering, samt reprodusering. I temaet profesjon ble det blant annet undersøkt hvordan barnehagelærer og fritidspedagogen så på egen yrkesrolle, mens utdanning handlet om studenters tilegnelse av pedagogisk kompetanse og utdanningens innhold. Områder som Klerfelt (2002) fant at var forsket lite på var innvandring og privat versus kommunal virksomhet, samt at det var få studier av barne- og ungdomsarbeidere og mer fagspesifikke læreprosesser på ulike emneområder som barns skriving, musikalske utvikling og bruk av digitale midler. Det var også få avhandlinger med et komparativt perspektiv. Lite komparativ forskning har også blitt understreket i andre rapporter (Gulbrandsen et al., 2002; Kunnskapsdepartementet, 2018). Hännikäinen (2010) identifiserte åtte avhandlinger som undersøkte barn mellom ett og tre år i finske barnehager. Fem av disse avhandlingene hadde tema relatert til barnehagens innhold som matematikk, musikk og lek. En handlet om tilvenning til barnehage, en om interaksjon i organiserte aktiviteter og en om søvnrytme og stress i barnehagen for små barn. Med et unntak var samtlige av de åtte avhandlingene kvalitative, alle doktorandene var kvinner og flere hadde arbeidet i barnehage tidligere, noe Hännikäinen (2010) argumenterte for at kunne være en forklaring på den praksisnære forskningen.

Tidligere oversikter over barnehageforskning har identifisert ulike tematiske områder i barnehagen som har blitt forsket på, for eksempel fagspesifikke tema som språk, matematikk og IKT (Alvestad et al., 2009; Borg et al., 2008), flerkulturelle tema (Alvestad et al., 2009), de yngste barna i barnehagen (Alvestad et al., 2009; Borg et al., 2008), natur og fysisk aktivitet (Alvestad et al., 2009), veiledning (Alvestad et al., 2009), kjønn og likestilling (Borg et al., 2008), inkludering (Borg et al., 2008; Guldbrandsen et al., 2002), medvirkning (Borg et al., 2008), fysisk miljø (Borg et al., 2008; Evertsen et al., 2015), relasjoner (Evertsen et al., 2015), organisasjon og pedagogisk ledelse (Evertsen et al., 2015; ) og hjem–barnehage-samarbeid (Evertsen et al., 2015). Ifølge Borg et al. (2008) handlet mye av forskningen om livet i barnehagen. Forskningsgjennomgangen i ekspertrapporten om barnehagelærerrollen viser til ulike temaer knyttet til ulike sider ved profesjonsutøvelsen (Kunnskapsdepartementet, 2018). I den siste rapporten til Furenes et al. (2021) beskrives temaene som undervisning og læring, pedagogiske praksiser, organisasjon og ledelse, barnets perspektiv, læreplaner, like muligheter og evaluering og vurdering.

Til tross for økt forskning på feltet har rapportene utpekt ulike områder hvor det trengs mer forskning (Evertsen et al., 2015; Furenes et al., 2021; Kunnskapsdepartementet, 2018), som eksempelvis tilknytning, læringsmiljø og pedagogisk arbeid med de yngste barna. Ekspertgruppen om barnehagelærerrollen (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 258) peker på noe av det samme – at praksisrettet forskning er viktig, og anbefaler at forskning utvikles i dialog med barnehagelærerutdannere og andre forskningsmiljø som kan se praksis med et distansert blikk. Evertsen et al. (2015) fremhevet betydningen av mer forskning på tilknytning og relasjoner mellom personal og barn i barnehagen, de yngste barna og læringsmiljøet de trenger, samt mer forskning på assistenter og hva de gjør både i samspill med barn og i samarbeid med hjem. Furenes et al. (2021) fant at flertallet av de inkluderte studiene i deres litteraturoversikt hadde som hensikt å beskrive et fenomen, mens kausale forhold var lite undersøkt. Det var også færre studier som inkluderte barn under tre år.

Vår studie

I denne studien er det doktoravhandlinger vi har valgt å undersøke. Doktoravhandlinger kan si oss noe om hva nye forskere innen feltet er opptatt av, og dermed noe om trendene i feltet. Doktoravhandlinger har også vært gjennom en kvalitetsvurdering av bedømmelseskommisjonen, og kan derfor antas å ha god kvalitet. Gjennom å se bakover på hva som har vært fokus og få opp en kunnskapsbase, var hensikten videre å få innsikt i hva som trengs mer kunnskap om fremover. Følgende forskningsspørsmål ble derfor stilt: Hva karakteriserer doktorgradsavhandlinger som omhandler det norske barnehagefeltet det siste tiåret?

I «karakteriserer» legger vi type avhandling, metodisk tilnærming, avhandlingens språk, tema i avhandlingene og doktorandens bakgrunn, samt institusjon doktorgraden er avlagt, i likhet med Klerfelt (2002). I tillegg har vi undersøkt hvem som var utvalg i avhandlingene. Vi avgrenset vår studie til å handle om barnehagen og ikke SFO eller småskolen, vi har også avgrenset studien til å handle om tiåret 2012–2022, fordi det ville gi oss en oversikt over nyere avhandlinger.

Metodiske valg i avhandlingene

Blant avhandlingene var 82 (75 prosent) artikkelbaserte, med mellom tre (42), fire (33), fem (6) eller syv (1) artikler samt en kappe. Flesteparten av kappetekstene i avhandlingene (73; 67 prosent) var skrevet på norsk, mens 36 (33 prosent) var skrevet på engelsk. Blant avhandlingene med norskspråklig kappetekst, var det seks (8 prosent) av avhandlingene som hadde alle artikler på norsk og ni (12 prosent) avhandlinger som hadde alle artiklene på engelsk. Flertallet av de artikkelbaserte avhandlingene hadde altså norskspråklige kappetekster og minst én engelskspråklig artikkel. Videre var 27 (25 prosent) avhandlinger monografier. Kun en av de 27 monografiene var på engelsk, resten var skrevet på norsk.

Metodisk brukte 78 (72 prosent) avhandlinger et kvalitativt design, 17 (16 prosent) et kvantitativt design, og 14 (12 prosent) avhandlinger brukte både kvalitativt og kvantitativt design (se figur 2). Med ett unntak brukte samtlige monografier kvalitative metoder.

Blant de kvalitative datainnsamlingsmetoder var det stor variasjon, med bruk av observasjon (hovedsakelig video), intervju (individuelt eller i gruppe), feltnotat og dagboknotat, skygging, dokumentanalyse, fotografi og kunstuttrykk. Feltstudie/etnografi var design i mange av avhandlingene, med variasjon fra enkeltcase til tre–fire barnehager som utvalg. Flere doktorander gjennomførte diskursanalyser eller dokumentanalyser av politiske dokumenter om barnehagen eller rammeplanen, ofte i tillegg til empiriske undersøkelser. I kvalitative avhandlinger med barnehagebarn som deltakere, var observasjon, gjerne i form av feltobservasjoner eller videoobservasjoner av eksempelvis lek, samspill eller aktiviteter der barna deltok, langt hyppigere brukt enn barneintervju eller samtale med barna. Intervju med barn (individuelt eller i gruppe) ble brukt i ni av avhandlingene. I noen få avhandlinger ble videogjenkalling brukt i intervju av personale, hvor videoobservasjoner var utgangspunkt for samtale med barnehagelærer. På lignende vis ble fotografier brukt som data i et fåtall av studier, hvor foto også ble brukt som utgangspunkt for samtale i barneintervju. Kun to avhandlinger var utelukkende teoretiske, mens to andre avhandlinger hadde to av tre artikler teoretiske.

Det var mindre variasjon i metodebruk i de kvantitative datainnsamlingsmetoder. Det ble brukt spørreskjema, tester (for eksempel språktester og akselerometer) og systematiske litteraturgjennomgang med meta-analyse. Avhandlingene varierte i forskningsdesign fra ikke-eksperimentell design med ulike utvalg, større populasjonsstudier (med over 20 000 deltakere), og eksperiment med intervensjon. Avhandlingene med både kvalitative og kvantitative design brukte kombinasjoner som intervju og observasjon, spørreskjema, dokumentanalyse og tester.

Doktoravhandlingene med empirisk utvalg varierte, med barnehagelærere som jobbet direkte med barn som den hyppigste undersøkte gruppen, deretter barnehagebarn (tabell 1). Både barnehagepersonale og barnehagebarn inngikk som deltakere i 60 (56 prosent) avhandlinger, mens bare barnehagepersonalet deltok i 29 (27 prosent) avhandlinger, og i 18 (17 prosent) avhandlinger var barnehagebarna utvalget.

Doktorandenes bakgrunn

I tabell 2 vises en oversikt over hvor doktorandene har disputert. Det er klart flest avhandlinger innen barnehagefeltet avlagt på NTNU, deretter fra universitetene i Stavanger, Oslo, Sørøst-Norge og Agder. Flertallet (96; 88 prosent) av de inkluderte doktoravhandlingene var skrevet av kvinner, mot bare 13 (12 prosent) skrevet av menn. Metodevalg ser ut til å innebære en kjønnsforskjell, hvor halvparten (7) av doktoravhandlingene gjennomført av menn brukte helt eller delvis kvantitativ metode. Vi fant at 59 (54 prosent) av doktorandene hadde barnehagelærerutdanning, noe som antyder et «innenfra-blikk» på forskningen. Doktorandene som ikke hadde bakgrunn som barnehagelærere, hadde bakgrunn som lærere og pedagoger, spesialpedagoger, siviløkonomer, barnevernspedagoger og psykologer. Det tyder på at barnehageforskning også engasjerer andre profesjoner. Ser vi profesjonsbakgrunn i forhold til metodevalg, var kun 4 av de 17 rent kvantitative avhandlingene skrevet av doktorander med barnehagelærerutdanning. Imidlertid var syv (50 prosent) av avhandlingene med både kvalitativ og kvantitativ metode skrevet av doktorander med barnehagelærerutdanning.

Tema i doktoravhandlingene

Tematisk analyse av tittel og forskningsspørsmål i avhandlingene førte til identifisering av 13 temaer (se tabell 3).

Fagområde som forskningsfokus var tema i flest avhandlinger med fagområder som matematikk, estetiske fag, naturfag, språkstimulering og fysisk aktivitet. Avhandlingene undersøkte barnehagelærers praksis og/eller barns ferdigheter, utvikling av ferdigheter og læring. Forskningsspørsmålene om personalets rolle handlet om kjennetegn ved undervisning i matematikk som hverdagsaktivitet, personalets væremåte i sangsamvær og hvordan barnehagelærere kunne stimulere og følge opp barn i naturen. Forskningsspørsmålene i avhandlingene har tatt utgangspunkt i barnas ferdigheter og undersøkte effekten av språkstimuleringsprogram, karakteristikker av barns matematiske tenkning og fysisk aktivitet hos barnehagebarn.

Praksis i profesjonen inkluderte tema med undersøkelser av yrkesutøving, arbeidsdeling mellom assistenter og barnehagelærere, nyutdannete barnehagelærere, regler, didaktikk og omsorg. Dette temaet handlet om profesjonsutøvelsen ut over det fagspesifikke i fagområder, og undersøkte profesjonens oppfattelser av arbeidsmiljø, mestring av yrkesrollen og holdninger til profesjonelle grenser, samt kroppslig profesjonskunnskap, den såkalte pedagogkroppen. Alle avhandlingene handlet om personalets rolle og forskningsspørsmålene var typisk formulert som «hvordan kan …», «hvordan opplever …», «hvordan konstruerer …» og «hvordan kommer X til uttrykk i barnehagen».

I temaet inkludering, mangfold og spesialpedagogikk inngikk tre kategorier: spesialpedagogikk, kartlegging og flerkulturelle tema. Hørselshemming og autisme ble undersøkt i lys av mulighet for deltakelse og samhandling. Kartlegging handlet i stor grad om diskurser knyttet til måling og observasjon av barns språklige ferdigheter. Tema innen mangfold handlet om barnehagelærers arbeid med nyankomne flytninger, pedagogisk praksis og deltakelse i flerkulturelle barnehager. Normalitet i barnehagen og bekymringsbarn ble også undersøkt. I forskningsspørsmålene ble formuleringer som «hvilken mening gis …», «hvordan fremstår betydningen av …» og «hvordan skapes vilkår for samhandling …» benyttet.

Barnehagens kvalitet og betydning var tema i flere avhandlinger som undersøkte betydningen av barnehagen for barnas kognitive og sosiale utvikling. Syn på kvalitet i foreldresamarbeid og i læringsdialoger i samspillet mellom barnehagelærer og barn ble også undersøkt. Forskningsspørsmålene varierte fra «hvilke kvaliteter preger samspillet» og «hvilke oppfatninger har foreldre om kvalitet», til «hvilken sammenheng er det mellom timeantall i barnehagen og barns ferdigheter» og «hvilken sammenheng er det mellom fysisk miljø og barns fysiske aktivitet».

I temaet barnehagepolitikk, styring og ledelse ble barnas beste, læringsdiskurser og styringsmentalitet undersøkt ved hjelp av datainnsamling og policydokumenter. Videre ble det forsket på personalledelse og kunnskapsledelse, ut fra perspektiver som praksis, kvalitet, mangfold og økologisk økonomi. Dette temaet satte hovedsakelig søkelys på personalet i barnehagen. Forskningsspørsmålene handlet om hvilke diskurser som kan identifiseres i politiske ideologier, hvordan begrep som barnets beste er brukt i policydokumenter og hva som karakteriserer personalledelse.

Lek som tema i avhandlingene spente fra perspektiver som utestenging, naturmiljø, materialitet og bevegelsespraksis, i frilek, rollelek og risikolek. Innen dette temaet hadde flesteparten av avhandlingene barneperspektivet i leken som omdreiningspunkt, selv om personalets forståelse, mediering og interaksjoner i lek også ble tematisert. Forskningsspørsmålene ble formulert som «hvordan erfarer barna …», «hva betyr miljøet for barnas lek», og «hva kjennetegner barnas repertoar …».

I temaet etikk, filosofi og medvirkning ble begreper som nysgjerrighet og undring i fokus. Medvirkning ble knyttet til demokrati, hvor vilkår og dilemma for medvirkning og deltakelse ble diskutert. Forskningsspørsmålene ble formulert med ord som «hva under barn seg over» og «hvilke vilkår er avgjørende for …».

Digital teknologi var tema med en overlapp fra digitalisering til etikk og dannelse. Bruk av IKT, interaksjoner mellom barn i og mellom barn og personale i møte med teknologi og meningsskaping ble undersøkt, med spørsmål som «hva skjer når …» og «hvordan kan digitale verktøy bidra til danning».

I temaet overgang fra barnehage til skole ble skoleforberedelser som femårsklubb undersøkt, men også utvikling av tilknytning og eksekutive funksjoner i overgangen.

Komparative studier var tema i få avhandlinger, hvor norsk barnehagepraksis ble sett i lys av barnehagepraksis i andre land, slik som Kina, Belarus og Tyskland, med særlig vekt på flerspråklighet og spesialpedagogikk.

Måltid ble tema hvor avhandlinger undersøkte fellesskapet rundt mat på småbarnsavdelinger, samt kosthold og matneofobi.

I temaet barnehagelærerutdanningen ble flerfaglige kunnskapsområder og refleksjon i klasserommet undersøkt. I det siste temaet, vitenskapelige metoder, ble det gjort en kartografering av barnehageforskning og metodologi.

Studiens begrensninger

Vår studie har flere begrensninger. Først, det kan tenkes at kreativitet og nyskaping i temavalg og analyser kan være lavere hos doktorander enn ellers, ettersom avhandlingene skal forsvares og det er kanskje mer risikofullt med kontroversiell forskning. Vi har også bare valgt å ta med de ti siste årene, og ikke et lengre perspektiv. Et annet viktig aspekt som ikke berøres i vår artikkel er om avhandlingen er del av større (eksternt finansierte) forskningsprosjekter eller om de er individuelle prosjekter, slik det var i barnehageforskningens begynnelse. Videre har studien vår begrensning i søkemetoden. Første- og sisteforfatter gjennomførte søket uavhengig fra hverandre i et forsøk på å finne flest mulig aktuelle avhandlinger, men aktuelle avhandlinger kan likevel ikke blitt identifisert med søkeordene og heller ikke blitt fanget opp ved hjelp av snøballmetoden. For eksempel var det usikkert om alle avhandlinger avlagt i 2022 var blitt registrert i Cristin før vårt avsluttende søk i desember. Det er likevel sannsynlig at det relativt store utvalget med inkluderte avhandlinger kan gi et bilde av barnehageforskning fra doktorgradsstudenter i denne perioden.

Implikasjoner

Samlet sett viser resultatene at doktorgradsavhandlinger bidrar med forskning tett på praksis som setter søkelys på ulike aspekter ved barnehagens hverdagsliv. Kjennskap til feltet og kvalitative metoder kan være positivt for å forstå, men i likhet med Furenes et al. (2021) stiller vi også spørsmål med overvekten av kvalitative metoder kan medføre at viktige spørsmål om barnehagefeltet ikke blir stilt. I vårt utvalg later det til at når disse spørsmålene ble stilt, var det hovedsakelig av forskere som ikke nødvendigvis var tett på feltet. En viktig implikasjon vil derfor være å styrke en bredere forskningsmetodisk utdanning både i master- og ph.d.-opplæring på barnehagefeltet.

Et viktig formål med vår studie var å finne ut hva barnehagefeltet trenger flere avhandlinger om. Funnene våre viser at det er behov for flere studier som inkluderer barn under tre år, foreldre og andre yrkesgrupper fra barnehagen enn barnehagelærere. Dette resultatet må imidlertid ikke tolkes som om for eksempel forskning på barnehagelærers yrkesutøvelse og relasjonsbygging med barn over tre år har blitt undersøkt ferdig. Våre tema var grove kategorier og har ikke fanget opp nyanser som kan være avgjørende for videre forskning. Det var flest avhandlinger med flere faglige perspektiver som eksempelvis matematikk og språk, og færre som sammenlignet barnehagens arbeid innen flere fagområder eller bidro med komparativ forskning hvor den norske barnehagepraksisen ble sammenlignet med andre land. Det kan tyde på et behov for å styrke internasjonalt forskningssamarbeid hvor doktorander får inngå. Det var også overraskende få doktoravhandlinger som satte søkelys på barnehagelærerutdanningen, til tross for at utdanningen er sentralt for profesjonspraksis. En klar implikasjon er derfor å utfordre doktorandene til å rette søkelyset også innover i utdanningen for å undersøke hvordan den bidrar til profesjonskompetanse.